Det er trist

Det er trist
Om man sårer noen

Og dernest viker unna

Blokkerer

Fremfor å møte den som har det vondt

Det er trist
Om man konstruerer forklaringer

For å legitimere

At man opptrer ugreit

Mot andre

Det er trist
Om man velger å ignorere

Mennesker

Som har en tung etappe

I håp om at den skal forsvinne med vinden

Det er trist
Om man enkelt haster videre

Fra et menneske

Som har vært tilstede

Med hele seg

Ensomhet

Jeg elsker deg

Når du er kul

Jeg digger deg

Når du er heftig

Jeg blendes av deg

Når du lyser opp dagen med ditt lekne smil

Jeg løftes

Når du strutter av energi

Jeg sitrer

Når du viser din muntre råskap

Men...

Når du blir stille

Blekner fargene

Når du dveler og grubler

Kryper ubehaget frem

Når tårene dine renner

Vil jeg bare bort

~~~~~

Hvisker du...

Og etterlater meg ensom

Min egen gledesdreper

Jeg fikk en vidunderlig gave i dag
Ti nydelige ord ble levert på døren min
Vennlige ord om hvordan andre oppfatter meg
Ni av ordene skinte blendende vakkert
Men, det ene ordet strålte ikke like gildt som de andre ni
Usikkerheten kom snikende
Jeg snudde og vendte på ordet, smakte på det
Så opptatt ble jeg av dette ene ordet at jeg helt glemte de ni andre
Og gleden, selve gledesfølelsen som gaven skulle skape,
ble umerkelig slukt
Fortært før den fikk mulighet til å gi seg til kjenne

Funklende ord

Ordene dine
Kiler
Lekent

Løfter meg
Gledesstrålende
I øyeblikket

Håpet
Glitrer
Trollbindende

Men handlingene dine
Tramper
Nådeløst

Tilintetgjør
Drømmer
På et blunk

Motløsheten seirer
Når handlingens kraft
Dreper ordets verdi

Tenk om

Tenk om jeg var en blomst

Som fikk en ny knopp

Hver gang noen sa noe fint til meg

Knopper som kunne bli til de vakreste blomster

Hvis jeg lot det fine som ble sagt

Ta plass i meg

Tenk om jeg var en blomst

Som mistet en knopp

Hver gang jeg ikke klarte å absorbere

Fine ord som ble sagt til meg

Knopper som kunne blitt til de vakreste blomster

Men som aldri fikk sjansen

Tenk om jeg var en blomst

Som fikk mange nye knopper

Hver gang jeg tenkte noe fint om meg selv

Knopper som kunne bli til de vakreste blomster

Som strålte mot alle rundt meg

Og gjorde meg hel

Sår blir til arr

Sinna mann kaster seg på
Freser og knuser, klar til å slå
Med muskler og sener så alt for rå
Farger han kroppen min gul og blå

Hans ord er nådeløs makt
Hele hans stolthet, hele hans prakt
Med ryggen rak og forakten intakt
Han velger sitt bytte, klar for jakt

Hva var det jeg sa?
Var jeg kanskje for glad?
Kan jeg gjøre deg blid?
Så jeg kan føle meg fri?

Nedtrykt og forrådt
Kroppen husker så alt for godt
Jeg har blitt en evig fange
Av lunefullhet og skremmende gange

Jeg mistet min frihet, min evne til å velge
Nå en voksen som ikke kan svelge
Alle disse år for kun å lære
At jeg aldri vil sveve i en vektløs sfære

Truende kjærlighet

Vi hører bilen i oppkjørselen
Står klare bak gardinen
Har blitt eksperter på kroppspråk
Smertelig klar over hva millimetre betyr
Vi holder pusten
Frykten er der i oss begge
Parate til å prøve å nøytralisere
Balansere mellom usynlig og tilfredsstillende synlig
Utviske oss selv for å redusere risiko
Vi gjør dette hver dag
Den lille gutten
Og jeg

Men denne dagen
Blir annerledes
Gutten gjør noe uventet
Uten forvarsel
Han spør
Hviskende
Kan pappa bli så sint
At han dreper
Meg
Og jeg
Jeg som skal beskytte denne gutten
Blir svar skyldig